NÅR TIDEN STÅR STILLE Du står på eskortepunktet, pulsen er raskere og uroen i kroppen presser på. Blikket speider forsiktig mot de vanlige punktene. Er snikskytteren der nå og er det deg han har i siktet? Er de krigførende partene i sine stillinger og vil de prøve å dra nytte av at vi skal forflytte oss over frontlinjen? Er dere klare? spør jeg over internradioen med en rolig stemme. Ikke skap utrygghet blant dem du skal lede! En etter en svarer de klar og jeg vet at de tenker de samme tankene som meg. Er det min tur denne gangen? Foran og bak oss stenger eskortene seg trygt inne i panservognene mens de gjør sine forberedelser før de skal følge oss over frontlinjen. Jeg strammer hjelmen min og retter litt på splintvesten før jeg skrur av musikken og åpner sidevinduet litt på gløtt. Gardinen bak setet trekkes litt fremover for å gi bedre skjul mot snikskytterne og jeg trekker pusten dypt mens jeg kjenner på ansvaret jeg har for mine menn. Jeg vil ha de med meg uskadd og i behold og gir den siste rutinemeldingen over radioen at om noe skjer, kjør ut til siden og vent så kommer jeg tilbake og henter dere. Jeg vet de stoler på meg og at jeg kommer tilbake samme hva, slik jeg stoler på at de vil komme for meg når det er min tur. Vi ruller av sted gjennom ingenmannsland og alt blir stille. Tid eksisterer ikke når du langsomt beveger deg over frontlinjen. Lyden fra din egen lastebil og panservognene forsvinner, og det er kun en eneste lyd som gjelder! Du vet at den kommer og du tenker på om du rekker å registrere at prosjektilet passerer eller treffer deg? Blikk i speil, er soldatene dine med deg? Titter så nervøst opp til høyre der du vet skytteren er, og undrer på om akkurat du er i hans siktekorn nå? Det smeller fra snikskytterens gevær, og en maskingeværbyge følger opp skuddet for å fortelle oss at de er der denne gangen også. Magen knyter seg og det gjør vondt i hele kroppen, men heldigvis er de i dag i godt lune og prosjektilene hamrer kun inn i stålkontaineren bak på lastebilen min. På andre siden i trygghet igjen slipper smertene taket, tiden starter på nytt å gå og kommentarene sitter løsere. Jeg sender en stille takk til vår skytsengel for at det gikk bra atter en gang, før jeg på nytt fokuserer på vegen mot neste frontlinje. Ved hver eneste kryssing av Bosnias frontlinjer var det den samme rutinen og hver gang den samme ubehagelige følelsen av at du var kommet nærmere din tur. Vi følte at vi spilte russisk rulett med partenes snikskyttere flere ganger om dagen med våre egne liv som innsats mens for andre var vi kun noen som kjørte rundt i lastebil! Dette er vår historie!